luft emmaus
om emmaus
dialog
spiritualitet
meditasjon
program
ressurser
sarpsborg
bergen
stavanger
holmen
kontakt
givertjeneste
butikk
lenker
lokaldialog på Løkka
luft
dialogsenteret emmaus Send oss en mail

Om samisk spiritualitet

Roald E. Kristiansen

Innlegg ved Emmaus-senteret, Oslo 11.2.04

Det å bli kalt inn som en norsk person til å snakke om samisk spiritualitet, er i utgangspunktet ikke helt enkelt. På den ene siden kan det bidra til å usynliggjøre det samiske og vedlikeholde den samiske avhengigheten og endog underordningen i forhold til det norske. På den andre siden lever vi tross alt i et fellesskap der vi ikke kan unngå å forholde oss til hverandre – og dersom det samiske skal kunne stå frem i selvstendighet og med selvrespekt, krever det også at det norske samfunnet ser det samiske på det samiske samfunnets egne premisser og ikke bare på det norske samfunnets premisser. Det å snakke om samisk spiritualitet krever derfor også noe av det norske samfunnet, og det er med et slikt utgangspunkt at jeg valgte å si ja til å stille opp her i dag.

Et uttrykk for ønsket om å se samisk spiritualitet ikke bare fra det norske samfunnets premisser, er at jeg gir slipp på det rent akademiske perspektivet. Mitt ansvarsfelt ved Univ. i Tromsø er det vi kaller for arktisk, samisk og nordnorsk religion og kultur. Et akademisk perspektiv fordrer en profesjonell distanse til det man studerer. Man skal ikke la seg binde opp av slik at man kommer til å representere det studieobjekt man undersøker. I dette forumet vil imidlertid perspektivet bli noe anderledes. Når jeg – som norsk – skal snakke om samisk spiritualitet, må jeg ta på alvor den fordring som kommer fra det samiske “feltet” og de historiske vilkår som er blitt gitt det samiske samfunnet av norsk samfunn og kultur. Det gjør at jeg som norsk ikke kan velge å forholde meg rent akademisk til emnet. Den akademiske distansen må reduseres, noe jeg vil forsøke å gjøre ved å bli noe mer personlig i forhold til temaet enn det jeg ellers ville ha gjort.

Samisk usynlighet

Jeg er fra Narvik, oppvokst litt utenfor byen. Slekten på min mors side har bodd i Narvik-distriktet i nesten et par hundre år og på farssiden har slekta bodd i Skånland/Harstad-distriktet siden tidlig på 1600-tallet. Hvorvidt noen av mine forfedre eller formødre har samiske røtter, vet jeg ikke noe sikkert om. Jeg vet at der har vært noen som har hatt sytingsrein hos reindriftssamer og at der forekommer i hvert fall en oppsynsmann for reindriften i Skjomen en gang på 1700-tallet. Men som for svært mange nordledninger, er de samiske røttene blitt usynlige. Det ga tross alt mer status å bli identifisert som bufolk og det var mange som tok avstand fra sine samiske røtter for å kunne bli identifisert som norsk.

Usynligheten er et trekk som jeg ikke kommer utenom når jeg som norsk skal snakke om det samiske. Min far er fra Skånland i Sør-Troms. Han overtok farsgården da hans far døde på slutten av 1920-tallet. Sammen med mine foreldre tilbragte vi derfor mye tid på Skånland, særlig om sommeren. Gården lå i strandsonen, men strakte seg et godt stykke oppover i marka med skog og multemyrer. Bak multemyrene lå det som for meg var det ukjente. Jeg kunne se skog og åser og fjell lenger innover, og jeg fikk etter hvert den forståelsen som barn at det bodde folk lengre inn og at det var markesamer som holdt til der. Hvem disse folkene var, hadde jeg derimot ingen formening om. For meg som barn var samene usynlige. Som voksen oppdaget jeg at samene var mye nærmere enn det jeg fikk vite om. Noen av dem var faktisk våre nærmeste naboer!

Mine foreldre snakket aldri nedsettende om samene. Det hendte at det kom rein i hagen hjemme i Narvik. Det var streifdyr fra en reindriftssame som holdt til innerst i fjorden. Når det skjedde, stilte vi oss i vinduet og beundret dyret. Eieren ble selvsagt varslet, men jeg hørte aldri at noen bebreidet ham for ikke å passe dyrene sine bedre. Det er som kjent svært vanlig mange steder i Nord-Norge og en kilde til stadige konflikter mellom bufolk og samer. Kanskje var det min mors læstadianske bakgrunn som gjorde at jeg aldri hørte noe negativt om samene. I den læstadianske førstefødt-retningen heter det at det var reindriftssamene som brakte med seg kristendommen østfra, fra de svenske lappmarkene, og at man derfor sto i gjeld til samene for selv å ha mottatt en levende tro. I fortellertradisjonen hos de førstefødte heter det til og med at de første nordmenn som tok imot denne kristendommen lærte seg samisk for å kunne delta på de læstadianske samlingene. Innenfor læstadianismen var dermed påvirkningen motsatt av det som var vanlige i det allmenne samfunnet: i stedet for norsk press og påvirkning, var det i den læstadianske sammenhengen samene som påvirket det norske.

Men likevel – for meg i min oppvekst var samene som samer usynlige. Det hendte jeg så kofta, men som regel unnlot samene på 1960-tallet å ta den med når de skulle på bybesøk. Man trengte ikke den ekstra belastingen når en kom til byen. Det kunne være ille nok å bli gjenkjent som same når en åpnet munnen. Det nyttet ikke å skjule sin samiskhet når en snakket. Tonefall og ordvalg åpenbarte uvilkårlig hvilket samfunn en kom fra, og herming og erting fra nordmennenes side var dagligdags. Det var belastning stor nok om en ikke i tillegg skulle demonstrere sin etniske identitet ved å bruke kofte.

De underjordiske

Nylig fikk jeg en telefon fra en samisk bekjent som bor en bygd utenfor Alta. Han ville fortelle meg en historie fra da han og familien ble evakuert fra Finnmark i 1944. De ble innkvartert et sted på Helgeland, og han fortalte at de norske som tok imot dem var forbauset over at de manglet hale…! Det inntrykket han fikk som barn var at de norske trodde at samene fra Finnmark var et slags underjordiske folk og dermed vesensforskjellige fra dem selv. Han fortalte at mange samer fikk det samme inntrykket fra de norske i de hjem hvor de ble innkvartert. Man ble i og for seg godt tatt imot, men avstanden mellom det norske og det samiske ble umiskjennelig tydeliggjort gjennom ved at samene ble sett på og behandlet som “annerledes” – som underjordiske!

Det å bli betraktet som underjordisk kan vi forstå som en strategi fra det norske samfunnet overfor det samiske. Tidligere bodde ofte samene i jordgammer – “under jorden”, men viktigere enn boformen var å få understreket annerledesheten slik at en som norsk ikke skulle bli satt i samme kategori som samene. Slik de underjordiske representerte en fare for det synlige samfunnet, representerte samene en fare for det norske samfunnet, og det ble som regel sett på som en statusmessig degradering å gifte seg med en same.

Det å kategorisere noen som underjordisk, kunne imidlertid også gjøres av samene i møtet med det norske. Fra Tysfjord kommer en fortelling om en underjordisk kirke. På en gård ved Korsnes var der en stor haug som gikk under navnet “hulderkirka”. Midt på 1800-tallet bodder der en familie bestående av en mor og tre døtre. Den yngste var 15 år gammel da hun møtte “presten” i hulderkirka. I fortellingen har han endog et navn: han het Grønbech. Den underjordiske presten ble forelsket i 15-åringen og han sa til henne at når hun ble 16 år, så ville han komme og hente henne til seg. Jenta fortalte dette til moren og natten før henens 16-årsdag fikk hun ligge mellom søstrene sine i samme seng så de kunne passe på henne. Da de våknet om morgenen, var hun imidlertid bodde. De lette etter henne i lang tid, men fant henne aldri. Det endte med at moren solgte gården og flytte nordover til Senja.

Historien har en del interessante trekk. Fortellinger om hulderkirker er ikke uvanlige, men det er sjelden man hører om presten i dem – og i hvert fall at presten blir navngitt! Det har aldri vært noen prest ved navn Grønbech i Tysfjord, så jeg måtte foreta en del “research” for å finne ut om navnet hadde noen historisk referanse. Jeg mener at jeg fant referansen til slutt: presten var ingen ringere enn Isak Grønbech, biskop i Trondhjem fra 1596 til 1617. Men hva hadde han med Tysfjord å gjøre? For å finne svar på det, måtte det enda mer research til, og min teori er som følger:

Tiden omkring år 1600 var en urolig tid i nord. Svenskekongen Gustav Vasa hadde store ambisjoner om å underlegge seg kysten i Nord-Norge fra Tysfjord i sør til Varanger i nord for å kontrollere all handel østover mot Russland. Som et ledd i denne kampen om nordområdene sendte kongen flere ganger små hæravdelinger inn på norsk side for å samle inn skatt blant kystsamene slik at han kunne legitimere territoriale krav. Den danske kongen Christian IV var imidlertid klar over faren og reiste selv nordover med skip helt til Kola for å få innsikt i forholdene. Det kom til åpen strid i Finnmark da svenske kongen sendte en avdeling soldater til Alta for å bygge kirke og en gård for skatteinnkreveren. Danskekongen svarte med å sende en avdeling soldater som bygget et fort på en øy i Altafjorden. Derfra gikk man til angrep på svenskene og drev dem tilbake. Kampen om nordområdene fortsatte deretter lenger sør, i Kalmar, der svenskekongen led nederlag og måtte oppgi sine krav på nordområdene.

Før nederlaget ved Kalmar hadde imidlertid svenskekongen ved flere anledninger sendt soldater til Tysfjord. Dette førte til et krav fra Tysfjordsamene om å trygge grensene mot svenskene, noe som på den tid som oftest ble utført ved å bygge en kirke som symbol på nasjonal tilhørighet. Biskop Grønbech i Trondhjem fikk brev om saken fra Tysfjord og han formidlet ønsket videre til danskekongen. Christian IV så straks behovet og ga biskopen i oppdrag om å bygge kirke i Tysfjord. En slik kirke ble imidlertid aldri bygd, uvisst av hvilken grunn. Men Tysfjord fikk i fortellertradisjonen likevel en Grønbech-kirke, men det var en hulderkirke der biskopen selv ble plassert som prest! Grønbechs hulderkirke fremstår dermed som et symbol på Tysfjordsamenes forhold til det norske samfunnet og til kirken spesielt. Som hulderkirke symboliserer den sviket fra det norske samfunnet som ikke fikk bygget en jordisk kirke og biskopen selv måtte “gå under jorden” som hulderprest. Der opptrer han som en fare for det samiske samfunnet ved at han vil røve det vakreste man har: ei ung jente med hele livet foran seg. Han tar med seg fremtidshåpet med den følge at familien må flytte bort og skjule seg enda lenger nord. Kirken selv, det fremste symbolet på nasjonalstaten, fremtrer dermed som svikefull og – endog som en fare for det samiske i Tysfjord.

Den vanskelig synliggjøringen

I sin hovedoppgave i sosiologi, skriver Hege Fjellheim Sarre om kirken som et felt for samisk usynlighet. I såkalte “samiske mindretallsområder” – min fars hjemkommune, Skånland, er et godt eksempel på et slikt område – er der som regel ikke noe samisk-tilbud i kirka. Det samiske er et ikke-tema, og slik blir kirka selv en arena for samisk usynlighet. Til tross for at samisk revitalisering også i mindretallsområder, fører det sjelden til endringer i menigheten og dermed fortsetter usynliggjøringen av det samiske. Den norske kirke er fortsatt en arena for det norske…

I enkelte områder har imidlertid det samiske blitt trukket frem i lyset, til dels av kirken selv. Men ofte glemmer man historien om fornorskningen og undertrykkelsen som har gjort det samiske til noe man skammer seg over. Ungdom nøler med å ta på seg kofta for de vet hvilke reaksjoner deres besteforeldregenerasjon da vil komme med. Statsinstitusjonen kirka har en tvetydig historie i fornorskningen – noen ganger sto den frem og betonte betydningen av undervisning på morsmålet for samer og at samisk skulle brukes aktivt i gudstjenest- og kirkeliv. Andre ganger var man lydige tjenestemenn i statens arbeid for å enhetliggjøre folket innenfor rammen av den norske nasjonalstaten. Dette tvetydige forholdet preger fortsatt mye av samisk spiritualitet og gjør det vanskelig å uttrykke samisk kultur på samiske premisser.

Det hender at kirka i all sin velmenthet synliggjør det samiske uten å tenke på hvordan det blir gjort eller betydning av den historien som ligger bak der kirka selv har bidratt til undertrykkingen og usynliggjøringen av det samiske. Sør-Hålogaland bispedømme fikk for en tid tilbake et særskilt ansvar for lulesamiske områder. I og med at det i samfunnet generelt har funnet sted en endret innstilling overfor det samiske, innså også kirken at den selv altfor lenge hadde sine unnlatelsessynder. Det ble dermed satt i gang et i og for seg betydningsfullt arbeid for å styrke bruk av lulesamisk språk i kirkelig sammenheng. Det førte imidlertid til klare reaksjoner – både fra norsk og samisk hold – og kanskje aller sterkest fra de miljøer som opp gjennom årene har blitt mest fornorsket. For det fornorskede Tysfjord ble nærværet av lulesamisk språk i kirken en ubehagelig påminnelse om alt det både en selv og tidligere generasjoner hadde følt seg tvunget til å skyve vekk fra offentlighetens lys. Fortrengningen av samisk identitet i tidligere har en pris som selv dagens generasjon kjenner på kroppen, selv om man ikke alltid er seg bevisst på hva det er man har betalt for!

I Tysfjord er det imidlertid fortsatt et stort læstadiansk miljø forankret i samisk kultur og historie. Kirka har derimot fra læstadiansk hold ofte blitt oppfattet som en arena for de norske. For det samisk-læstadianske miljøet ble kirkens nyoppdagede interesse for det samiske oppfattet som en form for invasjon av eget territorium, ikke minst på grunn av kirkens sterke kritikk av det konservative læstadianske miljøet og dets særegne tradisjoner.

Det kirken overså, eller kanskje ikke helt maktet å forholde seg til, var at det var nettopp takket være det læstadianske miljøet i Tysfjord at det samiske i stor grad hadde overlevd tidligere tiders fornorskningspress. Når dermed kirka gikk imot det læstadianske samtidig som en ville hente det samiske inn i kirkens rom, ble det et uttrykk for nok et overgrep: nå som det ytre fornorskningspresset er borte i sin historiske form, står kirken i ferd med å overta storsamfunnets premisser for en ny type press, et indre press, der det samiske skal inkluderes i kirken på en slik måte at en i realiteten vil “spise” det opp innenfra, så og si sluke det med hud og hår. I enkelte kirkelige uttalelser gikk det frem at det samiske skulle integreres i Den norske kirken på en slik måte at det kunne bli en “berikelse” for det norske samfunnet og for kirken. Ordet “berikelse” kan tyde på en mer eller mindre ubevisst tenkemåte der det samiske skulle få en plass og bli en del av “vår” – dvs. den norske – kirken som kunne vises frem når en følte behov for det. Synliggjøringen av det samiske blir dermed lett til en bekreftelse av egen norsk fortreffelighet i den grad man velger å fremstå som et moderne inkluderende folk som ikke avviser noe som er menneskelig og naturlig. Det samiske som tidligere var blitt sett ned på og skjult, skulle nå trekkes frem som noe positivt, fargerikt og interessant, og man fant en ny fiende som kunne tråkkes på: den bakstreverske og fordomsfulle læstadianismen!

Den offisielle velviljen fra det norske storsamfunnet overfor det samiske ble dermed paradoksalt nok en ny og enda sterkere trussel mot samisk kultur og identitet. Idag er ikke faren den intense og målrettede fornorskningspolitikken som åpent og direkte søker å knekke det samiske, men snarere at en blir oppslukt av den allmenne og velmente godvilje og omsorg som utsletter enhver form for selvstendighet og selvrespekt på egne premisser – en forsvinner så og si som “fargeklatter” inn i den store norske masse!

Selvråderett og gjensidig respekt

Det er samer selv som må definere hva som skal være samisk spiritualitet. I den prosessen er det viktig med gode åndelige ledere. I det gamle samiske samfunnet var det noaiden som hadde slike verv. Omgangsskolelæreren Isaac Olsen som virket i Øst-Finnmark først på 1700-tallet, skriver hvordan noaidene forholdt samene nødvendigheten av å holde fast ved samisk språk, tradisjonell klesdrakt og husbygging. De betonte også hvor viktig det var alltid å flytte omkring dersom en ville leve lenge. Flere ganger om året skulle en bo der det er høye fjell, skog, berg og daler som er langt fra der de norske og kristne bor. Noaidene sa at det er fordi samene alltid skal bo der Gud og englene er, slik at en kunne ha god lykke og leve lenge. Dersom en ble boende for lenge på ett sted, så vil en ikke kunne leve lenge, men snart dø og bli fordervet fordi en ble lik nordmennene. Noaidene befalte videre at folk med kunnskap skulle joike ofte fordi “det er lycksommeligt og godt, og bevarer og befrier i fra meget ondt og fare som kunde være paa færde”. Det var dessuten viktig at joiken ble brukt slik at barna kunne læres det, “thi menniskene kand icke leve lenge, og beholde sin lycke, næring og biering, helse og helbrede” uten joik.

Noaide var datidens «kulturelle voktere» av den samiske tradisjon og identitet. I dag lever vi “etter tromme-tiden” og noaidene er ikke lenger i blant oss. Men minnet om dem er enda levende, og de står som symboler på det samiske kravet om rett til selv å bestemme over eget liv og egen livsform, og den selvrespekt som kommer fra det å være trygg på sin egen kultur og historie. Den samiske studiegruppa Osku (tro), betoner at det 4.bud, at du skal hedre din far og din mor, i en samisk kontekst må innebære å hedre ikke bare en foreldre, men alle ens forfedre og formødre. Jeg tror dette representerer en svært viktig innsikt. Fortidens kultur, inkludert den gamle religionsutøvelsen, er ikke noe en lenger trenger å skjule og skjemmes over. På Isaac Olsens tid ble noaidene omtalt som “profeter” og deres hjelpeånder som “engler”. I rettssaken mot Anders Poulsen i Vardø i 1692, fremgår det – i hvert fall hvis vi regner at han mente det han sa under forhørene – at samenes offersteder, seidene, ble ansett på lik linje med de kristnes kirker. Gud selv var uansett den samme selv om kulten var ulik.

Den sørsamiske presten Bierna Bientie har gjort enkelte forsøk på å trekke trommen frem i gudstjenestesammenheng. Gudstjenester har også vært avholdt på steder som den gamle tradisjonen har vært ansett som hellige. Det er kanskje ikke så lett å gjøre slike forsøk alle steder. Den læstadianske tradisjonen som fortsatt står sterkt lengst i nord, vil f.eks. være en vesentlig hindring. Læstadianismen har internalisert mange av den tidligere kirkens sterke fordømmelser mot all “ugudelighet” – samtidig som man har utviklet et helt annet system for å ivareta andre sider av den samiske kulturen. Det er derfor tvilsomt om man kan tale om én samisk spiritualitet. Samer er tross alt like forskjellig innbyrdes som nordmenn…

Likevel tror jeg at man kan spore enkelte trekk som nok vil inngå i samisk spiritualitet. Jeg vil ikke forsøke å definere dette begrepet, men kun trekke frem ett enkelt trekk, samt noen personlige refleksjoner. Ett trekk vil utvilsomt være det vi kan kalle for “sansen for det hellige rom”. I den gamle samiske religiøse tradisjonen spilte naturens rom en vesentlig rolle. Seider var steder der det ble utført offer fordi der var tilværelsens makter tilstede på en spesiell måte. Naturens egne former ga uttrykk for dette nærværet: hoggtannklipper, pyramideformede fjell, innsjøer med såkalte “dobbel bunn”, osv. Men også andre steder var der livsformer som man skulle respektere. Hvor man skulle slå leir og hvor man skulle bygge, avhang av hvem som holdt til der og hvilket forhold man hadde til dem. I motsetning til kirkens rom som er lukket inne av fire vegger og utestengt fra naturen med dører, er det samiske åndelige rom uten vegger, men med et gulv av jord og lyng, og et tak av himmel og skyer. Forholdet til rommet, det hellige sted, vil trolig være et vesentlig aspekt ved samisk spiritualitet.

Et annet trekk ved samisk spiritualitet, er uttrykksformene for relasjonene mellom mennesker i et fellesskap. En joik kan f.eks. fortelle hvem man er og hvilket forhold en står i til den joikende. Språk, omgangsformer, ord og uttrykk, kan også være særegne for samiske forhold og uttrykk en form for samisk spiritualitet. Men ikke for det – alt er ikke forskjellig, og om der er forskjeller, betyr ikke det at de nødvendigvis skaper skillelinjer. Etter å ha vanket en tid i en læstadiansk forsamling i Tromsø der det var samer både fra Nordland og Sør-Troms, tok jeg meg selv i at jeg alltid plasserte meg ved et bord der det var samer når vi skulle samles for måltidet etter andakten. Ofte satt nemlig de samiske fremmøtte sammen og til en viss grad adskilt fra de norske. Som regel var jeg den eneste norske ved bordet. Hvorfor jeg søkte dit, hadde jeg ingen klar formening om, men etter at jeg hadde reflekter over det en tid, ble jeg klar over at det i hvert fall hadde noe med omgangsformene å gjøre. Samtalen gikk på en annen måte: mer avslappet, mindre forventningspress, mer personlig. Det gjorde at jeg kunne være mer meg selv uten å spille en sosial “rolle” i fellesskapet. Etter hvert kjente jeg at det samiske læstadianske miljøet brukte en omgangsform som jeg var vant til hjemmefra, og at det var preget av en annen tid og et annet sosialt rom enn dagens moderne virkelighet. Man var tradisjonsbevisste og holdt på en være- og omgangsform som tar med seg mye av det gode fra fortiden inn i nåtiden. Fortiden var her mer enn fortid, det var bevisstheten om en fortid som er betydningsfull, bevisstheten om en slektstilhørighet som gir trygghet fordi den ikke er avhengig av egne prestasjoner, bevisstheten om et fellesskap som har helt andre grenser enn de grenser som settes av det sen-moderne samfunnet.

Når jeg venter besøk av samiske gjester, så står alltid ytterdøren ulåst, for jeg vet at man ofte kommer rett inn uten å ringe på først og vente til jeg lukker opp. Dette er et uttrykk for tillit og er et vesentlig moment i ens åndelige liv. Samisk spiritualitet er ikke bare knyttet til det fremmedartede og eksotiske: fargerike kofter, reinflokker på vidda, bålet i lavvoen, seiden ved reintrekket. Samisk spiritualitet er også noe høyst nært og menneskelig. Den finnes i omgangsformene, humoren, lavmæltheten, tilliten – i menneskets væremåte. Dersom en klarer å få frem disse momenter i samisk spiritualitet, kan en kanskje også klare å overvinne noe av usynligheten, tausheten og frykten. Usynligheten har riktignok spilt en viktig rolle – på godt og ondt. Den har både vært et uttrykk for undertrykkelsen og mindreverdsfølelsen, men også bidratt til å bevare det samiske innenfor den egne krets. Og den har vært et nyttig redskap for å holde avstand til overmakten og advare mot maktens farlige vesen. Men usynligheten står samtidig som et hinder for selvstendigheten, selvråderetten og selvrespekten. Derfor må usynligheten overvinnes. Den må imidlertid overvinnes på egne premisser, ikke bare gjennom maktens velvilje og overbærenhet. Samisk spiritualitet må være samisk, ikke noe pådyttet samer av andre. Derfor kan heller ikke jeg “foreskrive” fra et akademisk standpunkt hva vi skal mene med – eller om – samisk spiritualitet. Det ville i så fall kunne blitt til en ny form for usynliggjøring. Men jeg kan i hvert fall være en aktiv medspiller og samarbeidspartner. Respekt bygger på tillit, og når en viser tillit overfor venner, kolleger og andre – samiske så vel som norske – utvikles denne tilliten til en respekt som bidrar til å skape selvrespekt.

En anekdote til slutt: ved en middag under utfolksfestivalen Nana for noen år siden, ble jeg sittende ved siden av en amerikansk kvinne med samiske røtter. Hun spurte meg om jeg ikke syntes det var underlig å sitte på denne måten i et selskap med stort sett bare samer. Jeg ble en smule paff – tanken om at det skulle være noe merkelig hadde overhodet ikke streifet meg.

Det er mange måter å usynliggjøre og marginalisere på. Det å fremheve forskjellighet er kanskje det mest vanlige. Den amerikanske samens spørsmål til meg gjorde i hvert fall at jeg følte at jeg ble sittende der som et slags underjordisk vesen, utstyrt med en velutviklet hale! Det var ikke videre komfortabelt…

luft