luft emmaus
om emmaus
dialog
spiritualitet
meditasjon
program
ressurser
sarpsborg
bergen
stavanger
holmen
kontakt
givertjeneste
butikk
lenker
lokaldialog på Løkka
luft
dialogsenteret emmaus Send oss en mail

 

Mystikk, meditasjon og tverreligiøs dialog

Av Anne Hege Grung, prest og leder av dialogsenteret Emmaus

Om Emmaus:

Emmausarbeidet på Grünerløkka i Oslo har i snart tolv år arbeidet med tverreligiøs dialog og kristen dypmeditasjon. Vi har lagt vekt på å være et praksisorientert arbeid, som legger til rette for at både vi i Emmaus og andre som ønsker å delta kan praktisere meditasjon og oppleve møter på tvers av religionsgrenser. Erfaring, og teologisk refleksjon over erfaring står i sentrum for arbeidet vårt, og det kommer til uttrykk i at vi legger vekt på både å skape et fellesskap både for stillhet og for samtale. Vår meditasjonspraksis er inspirert av zazen-tradisjonen, vi praktiserer stille (objektløs) meditasjon i den gamle kristne diamantstillingen der vi bruker kroppen som en vei til stillheten. De katolske teologene Wilfred Stinissen, William Johnstone og Thomas Merton har vært viktige referanser for oss i vår teologiske refleksjon rundt det å bruke zen-inspirert meditasjon i en kristen sammenheng. Vårt dialogarbeid er bygget på dialogfilosofer som Buber og Levinas, og religionsteologer som Knitter. I dialogen tror vi på likeverd og forpliktelse på åpenhet, der dialogprosessen i seg selv er målet. Dialoger på tvers på eies på lik linje av alle deltakerne, det er ikke ”våre” prosjekter alene.

Vi møter i Emmaus mange som er fascinert av kristne mystikere, eller som tror på mystikk som en mulig vei for fellesskap på tvers av religionene. Vi møter også folk som er kritiske til all etablert religion, som ikke lenger klarer å høre ord talt fra prekestolen i kirkene. Vi møter og lærer av folk fra ulike religiøse og livssynsmessige tradisjoner: Buddhister, muslimer, humanetikere, bahai´er , folk fra alternative religiøse miljøer – for å nevne de viktigste dialogpartnerne. Jeg vil i denne artikkelen ta opp noen aspekter ved temaet mystikk som berører deler av arbeidet vårt, og forsøke å reflektere over noen av erfaringene vi har gjort relatert til enkelte mystikere eller mennesker som er dypt influert av dem.

Meditasjon og mystikk

Mystikk er avledet av det greske verbet myein som betyr å lukke seg, brukt om øynene eller munnen. Det er dermed rotfestet i en opplevelse av mørke og taushet . Karen Armstrong i boka Historien om Gud i Jødedom, Kristendom og Islam skriver om mystikkens og mytenes vei i vår tid:

Den mystisk religion er mer umiddelbar og gjerne til større hjelp i vanskelige tider enn en tro som først og fremst taler til hjernen. Mystisismens disipliner hjelper den innviede til å vende tilbake til det Ene, den første begynnelsen, og fremelske en vedvarende følelse av tilstedeværelse.


Å bli kjent med seg selv, å få øye på sitt eget indre landskap, å lære seg å kjenne sine egne følelser og la dem få sin rette plass i ens egen livsfortelling – dette er noe mange av oss søker. Nærvær – tilstedeværelse – er nødvendig for å komme inn i en slik prosess. Objektløs meditasjon som bevisstgjør oss på kropp og pust – for å registrere, ikke for å manipulere – er et virkningsfullt redskap til å øve seg i oppmerksomhet. Å kjenne min egen kortpustethet, eller mine stive skuldre, eventuelt min dype, avslappede pust, er et skritt mot å være til stede i meg selv. Stillheten vi deler i tyve minutter av gangen under våre ukentlige meditasjoner blir innledet og avsluttet med slag på en meditasjonsklokke, uten ord. Men noen ord har vi med oss inn i stillheten. Meditasjonslederen sier rett før slagene med klokken:

Før vi går inn i stillheten minner vi hverandre på hvem vi er, vi er oppreiste mennesker, skapt av kjærlighet til kjærlighet.

I vår meditative nattverdliturgi har vi følgende innledningsord til stillheten:

La oss i stillhet øve opp vårt eget nærvær, så hele vårt vesen kan tre fram for Guds kjærlighet.

Stillheten rammes inn og tolkes av ord. Ordene reflekterer en teologi, som har kjærlighet, verdighet og nærvær som grunnlag – og som har Guds allesteds nærvær som et premiss. Samtidig er ordene karakterisert av åpenhet. Vi forklarere ikke begrepene ”kjærlighet” eller ”gud”.
Slik vi har lært av zen-praksis, oppfordres meditasjonsdeltakerne til å ønske alle tanker som kommer under meditasjonen velkommen – til å komme, og til å gå. Målet er å komme bak vår egen ofte hektiske mentale aktivitet og lytte til kroppen, fokusere på pusten. Mange av oss vender oppmerksomheten innover, for å gå på en indre oppdagelsesferd. Men målet er egentlig også å komme bak dette ofte urolige landskapet, og slippe til en dypere stillhet bak vilje, tanker og følelser. Meditasjonen gjør at noen opplever Guds nærvær, el har sterke stevnemøter med sine egne følelser. – eller begge deler. De fleste sitter jo også med lukkede øyne og lukket munn – gjør da denne praksisen oss da til mystikere?
Vel. Neppe noen ville kunne si det, de fleste av oss ville tvert i mot reservere oss sterkt i forhold til å bli kategorisert slik. Det er imidlertid liten tvil om at kristne mystikere som Johannes av Korset, Gregor av Nyssa og Teresa av Avila, samt mester Eckhart er blant dem som har inspirert oss, og inspirert mange av våre filosofiske og teologiske forbilder. Thomas Merton og William Johnstone var begge opptatt av Johannes av Korset og hans forestilling om sjelens mørke natt. William Johnstone skriver i boka Being in Love om prosessen man går inn i når man praktiserer langvarig objektløs meditasjon for å søke Guds nærvær. Han legger vekt på at det også er en smertefull prosess fordi man kanskje for første gang får øye på seg selv – også de sidene man ofte forsøker å skjule, eller ikke kjenner. Det å søke Guds nærvær på denne måten betyr at de fleste på ett eller annet tidspunkt kommer i kontakt med det Johannes av Korset kaller sjelens mørke natt. Johnstone skriver:

It is precisely the intensity of the divine light that blinds the soul and plungs her into painful darkness, just as the light of the sun blinds the bat and as the excessive light on the road to Damascus blinded Paul, leaving him groping and perplexed in the darkness .

Johnstone aktualiserer Johannes av Korset i denne boka som er utformet med kapitler formet som brev til en ung mann i en kontemplativ prosess. Han holder fram at natten og mørket vil vedvare til ”veden og ilden er ett” – og at man i denne smertefulle perioden må lære kunsten med ikke-handling (slik vi kjenner begrepet både fra zen og fra daoisme) og lære å akseptere seg seg fullt ut . Johnstone framhever også at dette ikke er noen esoterisk vei for noen få priviligerte, men at dette er veien for alle mennesker som nærmer seg Gud som uoppnåelig lys eller mørke.

Det kan virke langt mellom disiplinert, langvarig katolsk kontemplativt liv og meditasjonsfellesskapet i Emmaus. Det er det også. På våre regelmessige meditasjoner er det de færreste som kommer hver uke, noen er kun innom en enkelt gang. Det betyr at noen instruksjoner må gjentas hele tiden, at fellesskapet er nokså ustabilt på den måten at mennesker kommer innom når det passer. Likevel er det noe som skjer med oss når vi setter oss helt stille ned i en kirke og mediterer. For hvor mange ganger i løpet av en dag, en uke er de fleste av oss stille og forsøker å slippe det vi holder oss fast i av tanker, følelser, forestillinger? Hvor mange ganger i løpet av vårt eget trosliv lar vi tvil og uro velle opp, og tør å slippe vår egne gudsforestillinger for å åpne en ny og usikker vei? Mye i vår kultur, også i kirken, handler om å kontrollere oss selv og vise fram en akseptabel fasade. For noen er det fullt mulig, for andre vanskelig. Men for de fleste som velger å starte på en regelmessig eller ureglmessig meditasjonspraksis betyr det å begynne på en rask eller langsom, kort eller lang prosess der det å øve seg i nærvær, stillhet, oppmerksomhet, og det å gi slipp for å kunne ta i mot gjør at det skjer en forandring med oss. Nesten en hvilken som helst forandringsprosess er på en eller annen måte forbundet med smerte. Når det gjelder avgjørende sider av vår identitet, som vår tro, kan prosessen bli meget smertefull.

Karen Armstrong er opptatt av at søken etter mystikk særlig i jødiske og kristne kulturer er et resultat av våre religioners fokusering på en personlig Gud. Hun påpeker at det å legge ensidig vekt på personliggjøring av Gud også kan bli en hemsko fordi det lett kan ende med at vi får et gudsbilde formet fullstendig i vårt eget bilde:

Vi kan anta at han elsker det vi elsker og hater det vi hater, og dermed la ham støtte våre fordommer istedet for å tvinge oss til å overskride dem (...) istedetfor å vekke den medfølelsen som skulle kjennetegne all avansert religion, kan ” han” oppmuntre oss til å dømme, fordømme, og forstøte .

Armstrong tilkjenngir at kristedommens budskap med inkarnasjonen i sentrum er den mest personrettede av de tre abrahamittiske religioner, og at kjernen er kjærlighet. Men hun påpeker at egoisme, selvsentrethet konstant er en fare for denne kjærligheten . Selvsentrerthet kan føre til at vi får et svært begrenset gudsbilde. Mystiske tradisjoner som overskrider personkategorien kan derfor være et nødvendig korrektiv i vår tradisjon til det å sette det personlige møtet mellom Gud og enkeltmennesket i sentrum.

I Emmaus fokuserer vi på fellesskapet i meditasjonen. Vi ønsker at det skal være åpent, men med en kvalifisert åpenhet. Det skal være plass til de uøvde, de som ikke klarer å sitte helt stille, de som ønsker å ligge på gulvet heller enn å sitte i diamantstillingen. Samtidig ønsker vi å opprettholde en viss disiplin, også det for fellesskapets skyld. Vi tror denne spenningen er fruktbar fordi den hindrer oss i å bli altfor ærekjære på den ”rette” måten å gjøre ting på, og fordi vi kan risikere utfordret av våre egne og andres ”støy” midt i en søken etter stillhet. Slik blir fellesskapet også en korreks til praksisen vår. Blir rammene for strenge eller for slappe, fungerer det ikke. At vi bruker zen som en viktig inspirasjonskilde fungerer også som en korreks. Zen-buddhismen inneholder ingen tro på en personlig guddom, men et dyp tro på frigjøringen som skjer når vi ser verden som den er, uten våre egne projeksjoner, forestillinger og følelser som kan hindre oss i å se klart. Zen kan også fungere som en kalddusj hvis vi søker etter spektakulære mystiske opplevelser, eller ønsker å klamre oss fast til en god eller dårlig opplevelse i meditasjon. I zen søker man jo ikke etter ”mystiske opplevelser”, men etter å la sinnet bli klarere og hjertet åpnere . Det kan fungere frigjørende for alle oss som har forsøkt å søke innover etter mening og kanskje ikke funnet noen , eller funnet alt for mye. Vår erfaring er at å praktisere zen kan føre til en fysisk opplevelse av nåde, ved å kunne tillate seg å puste, bare være, og ta i mot seg selv. Men siden vi ikke praktiserer et ”rent” zen-tilbud, og ikke praktiserer klassisk streng zen-disiplin samt fokuserer på fellesskap (vi mediterer for eksempel i en halvsirkel med ansiktene vendt innover, ikke med ryggen mot hverandre og ansiktet mot veggen slik mange zen-praktiserende gjør) vil zen-tradisjonen alltid ”bare” være en av flere kilder for vår praksis selv om den har en helt avgjørende plass.

Mystikk som tema i tverreligiøs dialog

Kristne og buddhister leser mester Eckhart

For noen år siden arrangerte Emmaus sammen med buddhistiske venner en foredragsrekke som het ”Kristne og buddhister leser Mester Eckhart”. Både kristne og buddhister var foredragsholdere. Vi arrangerte også en kristen-buddhistisk retrett med tekster av Mester Eckhart som tema. Mange deltok, både buddhister og kristne. Det var helt klart at interessen for den forkjetrede, mystikererklærte tyske dominikaneren gikk på tvers av religionsgrensene og det åpnet for spennende samtaler. I Emmaus som ønsker å kombinere en innadvendt og utadvendt trospraksis (spiritualitet) passer Eckhart godt inn med sin ikke-dualistiske enhetsmystikk. Jon Vetlesen (som var en av foredragsholderne på våre Eckhart-arrangementer) skriver i sin bok Å bli den du er:

Han (Eckhart) antar at det er mulig å frigjøre seg fra selviske identifiseringer og bindinger, men på en slik måte at man forstår og føler sin enhet med andre vesener, ikke bare mennesker, men alle levende vesener (...) og naturen som helhet. Eckharts enhetsmystikk innebærer at man lever i et paradoks. På den ene side erkjenner man at man ikke er identisk med det ytre menneske (...) På den annen side erkjenner man at man ikke er forskjellig fra det ytre menneske eller den ytre livsverden heller, for man er adskilt fra en dualistisk adskilthet .

Jeg kan huske at det særlig var en tekst av Eckhart som vakte stor interesse hos flere av oss. Det var hans utlegning av teksten om Marta og Maria i Luk. 10, 38-42. Den alminnelige tolkningen av denne teksten er at Maria er vår heltinne og eksempel til etterfølgelse, særlig blant kontemplativt orienterte kristne. Teksten har til og med blitt brukt ”mot” kvinner som tar hånd om det praktiske rundt f.eks kirkelige arrangementer og brukt som en advarsel om å ”stresse for mye med det praktiske” som en typisk fallgruve for kvinner – selv om alle oftest nyter godt av deres arbeid uten å mukke. Eckhart har en annen tolkning av teksten. Han trekker fram Maria som den umodne, som ennå bare kan forholde seg til sin indre verden. Marta er for ham den modne, som sørger den nødvendige handling i den ytre verden fordi hun er integrert i sin kontempasjon og i stand til å forene sin indre og ytre verden . Aksjon og kontemplasjon, altså. Det var ikke bare jeg som opplevde Eckharts utlegning av denne teksten som forfriskende.

Vi leste Eckhart sammen som et dialogprosjekt. Vi mediterte sammen også. Det skapte fellesskap, men opphevet naturligvis ikke forskjellene mellom kristendom og buddhisme for de fleste av oss. Men når mennesker gjør fysiske erfaringer sammen, samtaler, alt i et felles tilrettelagt rom med en spirituell dimensjon, skapes en spirituell dialog som gjør at mennesker knytter bånd seg i mellom. Det kan åpne for nye innsikter og nye prosesser, skape respekt og større fellesskap.

Mystikk , dialog og religionskritikk

Tverreligiøs dialog åpner for nye rom av religionskritikk og selvkritikk dersom det er en trygg, åpen prosess. Står ikke denne kritiske holdningen i motsetning til mystikk og kontemplasjon? Ikke nødvendigvis. Som vi har sett kan mystikken i seg selv representere en kritikk av etablert religion. Det kan være en skapende dynamikk i dette møtet som er horisontutvidende – om enn tidvis urolig. Spørsmålet er om ikke det faktisk er nødvendig å arbeide med en større grad av integrasjon mellom mystikk og rasjonalitet, følelser og fornuft for oss som er troende og ønsker å være nærværende i oss selv, midt i verden. Jeg kan si om meg selv at jeg alltid har vært kristen, men at jeg ikke alltid har vært meg selv. Med det mener jeg at min menneskelige utvikling som inkluderer både selv-aksept og selv-kritikk, i den lavkirkelige norske tradisjon jeg har vokst opp i ofte har vært regnet som enten uinteressant eller ukristelig. Å oppsøke redskaper og metoder for ens egen utviklings skyld brøt for mye med den enkle mønsteret ”bekjenn dine synder og omvend deg (om og om igjen)– alt annet er gjerningsrettferdighet”. Det er ikke rart at mennesker med en bakgrunn som det søker til mystikken med sine mange muligheter for følelsesmessig horisontutvidelse. Men det som kan kalles en ”forfalsket” mystikk - dvs en praksis som legger vekt på å søke ekstraordinære åndelige opplevelser, sensasjon, åndelig makt framfor den klassiske mystikkens dyder som ydmykhet og overskridende kjærlighet – kan fort bli et nytt fremmedgjørende og destruktivt spor. De kritiske blikkene og den kritiske tale må få eksistere side om side med mystikkens landskap som krever hengivelse. Øynene våre kan ikke forbli lukket. Ikke munnen heller.

Rabi´a al-Adawyya fra Basra

Avslutningsvis vil jeg gi noen linjer til denne kvinnelige muslimske mystikeren født i fattige kår i Basra sør i Irak , død mellom år 752 og 801. Hun søkte hele livet etter Guds kjærlighet, og hevdet kjærligheten som religionens dypeste grunn. Hennes grav ligger på toppen av Oljeberget i Jerusalem, et unnselig sted blant Jerusalems storslåtte helligdommer. Rabi´a overskrider i likhet med mange mystikere sin religions ytre normer og grenser, for hennes del handlet det blant annet om å leve et liv i sølibat som muslim. Om da hun opplevde et indirekte frieri fortelles følgende:

”Do you desire for us to be married?” Hasan asked Rabi´a. ”The tie of marriage applies to those who have being,” Rabi´a replied. ”Here being has disappeared, for I have become naughed to self and exist only through Him. I belong wholly to Him. I live in the shadow of His control. You must ask my hand of Him, not of me.” ”How did you find this secret, Rabi´a?” Hasan asked. ”I lost all ”found” things in Him,” Rabi´a answered. ”How do you know Him?” Hasan enquired. ”You know the ”how”, I know the ”howless”,” Rabi´a said .

Jeg besøkte graven hennes sammen med Lena Larsen da vi var på en kristen-muslimsk dialogreise til Jerusalem. Møtet med denne muslimske mystikeren var med på å forandre mitt bilde av islam. Rabi´as tale om kjærlighet og om ”howless” minnet meg mer enn noe annet jeg til da hadde møtt i Islam om kristne mystikere og om buddhismens ikke-handling. Kanskje dette er en av mystikernes viktigste funksjoner? Heller enn å skape en illusjon om enhet mellom religionene – overskrider de religionenes læresystemer og normer for å minne oss alle om å favne og virkeliggjøre det dype menneskelige fellesskapet på tvers av religion.

luft