prosjekter og praksis

Det er mye vanskeligere å trekke fra enn å legge til.
Jeg ville ha tause tider i denne fasten. Det ble med viljen. Jeg vil, i fasten som ellers, gjerne meditere mer. Jeg veit at det er tjenlig for meg. Men jeg vil ikke gjøre det til et “prosjekt”. Det er så mange strenge prosjekter: Deadlines, saker som MÅ følges opp, ellers så… Stillheten skal ikke havne som ett av disse prosjektene. En vakker dag har det kanskje vokst fram en evne til å ta bort - så min tid med taushet kan få plass.
Påskeferien ga håp. Jeg har hatt daglige stunder på meditasjonskrakken (blant annet takket være besteforeldre/foreldre som stiller opp!). Ikke minst har jeg tatt bort en ting (- og jeg beklager om dette er en pinlig privat sak i et offentlig rom): Jeg har fjerna lesestoffet på do. Skal ikke lese på do lenger. Prosjektfri sone.

“Taus tid”, ville jeg ha. Men jeg har vært i giverposisjon. Og jeg har fått. Er takknemlig. Har bloggingen min handla om fastepraksis, eller om mine prosjekter i fasten?

Jeg liker ordet praksis. I gamle dager var jeg i et miljø som snakket en del om gjerninger. Gjerninger er som små klosser. Enheter som helst skal være riktige og stables riktig. Prosjekter er større klosser, på en måte. Min relasjon til kirka og til Jesus ønsker jeg ikke å tenke på i prosjekt-enheter - og slett ikke i gjerninger. Praksis er både mer ansvarliggørende og mer dynamisk. Praksis er en slags vei. En retning som kan justeres - ikke klosser som stables.

Praksis står i relasjon til prinsipper eller teori. “I prinsippet skulle jeg ha tause tider i fasten, i praksis har jeg levd som jeg pleier - bare veldig intenst”, “I teorien er jeg en kirkegjenger, i praksis har jeg vanskelig for å finne steder å høre hjemme”. Praksis er realitetsorientering, levende liv. I praksis møter jeg mennesker, meg selv - og, ja, Jesus og kirka. I praksis spiste jeg en kjeks og drakk vin idag. Det var et lite prosjekt å komme seg igjennom en påskedagsgudstjeneste sammen med en toogethalvtåring, men vi var der og det er påske.

Alt åpner seg rundt meg i disse dager, hestehov, blåveis, pollenallergisesongen, min sønns ordforråd og lyset i dagene. Det er helt uavhengig av mine prosjekter. Skaperen overvelder meg igjen. Det er nødvendig å slippe hendene ned og ta imot.

Tastefingrene skal hvile -  takk for muligheten til å dele tanker og ord her.
blåveis!!God påske!

God påske

Fastetiden er over.

For noen har den vært over en stund - med ferie i den stille uke er det vanskelig å overholde fasten - på besøk og på reise. For andre har fasten vart helt frem til påskeaften. Den stille uken bærer med seg hele fastens ønske om oppmerksomhet mot verden og oss selv, ettertanke og nye perspektiver. Fastens innhold og mening er uforandret av overholdelse eller fastebrudd i den stille uken.

I dag er det lov til å glede seg over påskebudskapet, la ansiktet ligge i fredelige folder, vende oppmerksomheten mot hvile og håp, og som min kollega Anne Anita Lillebø har uttrykt det, fokusere på “nåde - som dryss av melis mot sjela”.

Hverdagen er ikke langt unna - og i den er det også rom for hvile. . . for noen fra en praksis som har vart i 46 dager. Nå er det festtid, og etter det skal det bli fint å gå tilbake til “normalen”. Fastebloggen for de siste årene vil bli lagt ut på pdf-filer om ikke lenge, til de som ønsker å ta med seg noen av refleksjonene også i tiden etter påske.

God påske til alle lesere og bloggere!
Nådetid og festtid!

De korsfestede og Den Korsfestede

Stillhet? Stille uke. Langfredag. Den brutale historien som ligger til grunn var såvisst ikke stille. Ei heller historiens gjentakelser. Vi kan - mange av oss - velge å nyte fjellets fred og stillhet. Eller en vandring i vår-skogen. Men brutaliteten er bare noen zappe-trykk unna. Eller bortgjemt bak en vellykket fasade i en leilighet nær deg.
Jeg tror vi trenger begge deler. Stillheten. Gleden. Avskjermingen fra brutaliteten og urettferdigheten. Men også støyen: noen lever i lidelsen. De trenger noen som bryter den farlige tausheten.
Du kan ikke forholde deg til Den Korsfestede uten å relatere deg til mennesker som lider og korsfestes også i dag. Tesen kommer fra frigjøringsteologen Jon Sobrino fra El Salvador i Mellom-Amerika. Jeg traff ham i San Salvador for noen år siden. En tro på Jesus og en korsdød for menneskeheten, kan vanskelig skje i et isolert rom, sier han. Kjærlighetens vei – Jesu konsekvente forsvar for de minste - ble til en forargelse så stor at den endte i datidens mest brutale avretningsmetode, korsfestelsen.
Jeg tror Sobrino peker på noe avgjørende. Hans kontekst var den brutale borgerkrigen i El Salvador, og de tusener av ”korsfestelser” som folket led under. Også flere av Sobrinos nære medarbeidere ble drept. Er det en sammenheng mellom Jesu lidelse og død og nåtidens ”korsfestelser”? Sobrino mener bestemt det. Bare en Gud som lider, kan frelse. Vi har en Gud som er vel kjent med lidelse. Det åpner for å øyne Guds nærvær i meningsløs lidelse og samtidig motivere for motstand og etterfølgelse i kjærlighet.
Jeg omskriver et lite vers fra Matteus kapittel 25 til nåtid: ”Det du gjør mot en av disse mine minste, gjør du mot meg”, sier Jesus.
Dette handler om hverdagsetikk, eller etterfølgelse. Men mer enn det. Troen og de solidariske handlingene henger sammen. Sobrino hevder det er en nær sammenheng. Men likevel at Jesu Korsfestelse langfredag er noe fundamentalt annet enn de mange ”korsfestelser” med liten k. Den viktigste forskjellen er Jesus som oppstod fra de døde.
Jesu lidelse og død gir håp for en lidende menneskehet. Men også håp for overgriperen, for korsfesteren. Ikke i det isolerte rom. Jeg tror noe av hemmeligheten er ”øyenkontakt”. Noen ganger må noen løftes opp, andre bøyes ned, for å få til denne øyenkontakten. Det kan være smertefult. Særlig for den priviligerte. Men i denne relasjonen oppstår det noe nytt.
Denne langfredagen, denne stille uken, skjer ”korsfestelsene” igjen. I en brutal borgerkrig på Sri Lanka, i soldaters voldtekter av unge jenter i Kongo. I en fortvilet leting etter rent vann i Eritrea. I den taushetsbelagte hverdagsvolden i en leilighet nær deg.
Jeg tror på en Gud som lider med. Som inviterer oss inn i den lange-fredagen som ingen ende vil ta. For å møte et eller flere av de tause skrikene. Kanskje kan det være meg selv? Jeg tror på et liv før døden. Jeg tror på framtida. At korsfestelsene en dag skal ta slutt. At rettferdigheten skal seire. At det kommer en påskemorgen.
Bildet er fra en utstilling i Centro Pastoral Monsignor Romero, UCA, San Salvador. Og illustrerer at "korsfestelser" har skjedd i hopetall i dette landet. Vold er et stort problem fortsatt mange steder i Mellom-Amerika.

Intense relasjoner

Fastepraksis setter i gang massevis av tanker og refleksjoner for min egen del. Det er jo fint. Det er vel litt av meningen.

Likefullt sliter jeg.
Refleksjonene er vel og bra, men noen ganger blir jeg litt overveldet av fastetidens intensitet. Eller av en følelse av fromhet. Er det ikke med Gudsrelasjonen som med alle andre relasjoner. Jeg må være litt i fred av og til, og i fasttiden er relasjonen kanskje på det mest intense. Satt i system som merkes på både kropp, sinn og relasjoner. Jeg får av og til assosiasjoner til et lengre ferieopphold med venner eller familie. Når vi er over på dag 4 eller 5 gleder en seg til slutten. Hvis det går lengre blir det enten uutholdelig eller det går over i å bli en litt hverdagslig ting. Det siste er det beste. Feriefølelsen er ofte over uansett etter 3-4 dager. Hverdagsfølelsen er mer en “feriehverdagsfølelse”.

Hva da med Gud og relasjonen vår. Fromhet er fint, men samværet med Gud bør begrenses det også, kanskje? Eller bare gli inn som en del av hverdagen - som en integrert del av kroppens, sinnets og relasjonenes vanlige rytme? Noen steder stenger jeg døren og vil være i fred, også i min relasjon til Gud. Samlivet har sine grenser, dét også. Men er det mulig å sammenligne samlivet med andre mennesker til mitt eget forhold til Gud?
Hva annet har vi å sammenligne med - som mennesker?
Jeg finner en form for trøst i det, og i at relasjonen nå er på sitt kanskje mest intense. Om en uke er denne tiden over og jeg kan gå tilbake til hverdagen. Det er også fint.

Fred være med dere!??

I dag har vi hatt den vanlige avslutningen på uken her sammen med Kirkens Nødhjelps stab i Asmara, Eritrea – med en kakebit, te, hvordan var uken og hvordan ser neste uke ut og en ”refleksjon”. Mannen min, Per, er med oss på disse samlingene, og fordi han er prest, blir det ofte han som holder en andakt eller en kort ”refleksjon”. I dag reflekterte han rundt dette med alle ordene; han holder på å gå igjennom sine prekener som han holdt de siste tre årene som menighetsprest. Ordene som går ut av vår munn, mange ord, unyttige ord som vi skal stå til ansvar for, og så Jesu ord: ”Fred være med dere”. En av kollegene takket Per for de gode ordene og fordi han minnet om Jesu ord om fred. Men - vi har ikke vann sa han – og det har vi ikke. Vi må kjøre vann til kontoret, og her hjemme bader vi så godt vi kan med vann i bøtte. Det er tørke i Eritrea. Folk har ikke mat, sa han, folk flytter fra det ene området til det andre i håp om å finne mat. Hvordan virker det for dem om vi sier til dem som har barn som sulter at hos Jesus er velsignelsen? Dette forsto han ikke. Det gjør ikke jeg heller, sa Per, men vi kan be. Og så gjorde vi det, for utfordringene i arbeidet, for dem som ikke har mat og vann, for myndighetene at de må se folkets lidelse. Og etterpå snakket vi litt om dette at denne smertelige motsetningen mellom Guds godhet og menneskenes lidelse står vi i hver dag. Det finnes ikke svar, eller kanskje det eneste svaret er at vi kan vise Guds godhet gjennom det lille vi tross alt kan gjøre her i landet. Guds kjærlighet kommer til syne gjennom oss. Jeg måtte fortelle om en liten bok som jeg har tatt fram i det siste og som jeg bruker som hjelp til daglig refleksjon. ”Sleeping with bread”, heter den. Boken åpner med å fortelle om barn under den 2. verdenskrig som under bombeangrepene ble foreldreløse, overlatt til seg selv og sultet. Noen av dem ble reddet og tatt vare på i flyktningeleire hvor de fikk mat og stell. Mange av disse barna som hadde mistet så mye fikk ikke sove om kvelden når de la seg. De var redde for at de neste dag skulle våkne opp alene og uten mat. Ingenting syntes å hjelpe dem. Men så fant noen på å gi hvert av barna et stykke brød som de kunne holde i hendene ved leggetid. Når de holdt fast i brødet, fikk de endelig sove. Gjennom hele natten minnet brødet dem på at ”I dag fikk jeg mat og jeg skal spise i morgen også”. De holdt fast ved det som ga dem livet.

Kanskje kan vi være med å gi noen det i dag som kan gi trygghet for dagen i morgen?

Og i kveld når jeg skriver dette, håper jeg at Per og jeg og kollegene mine har fått noe som vi kan ta med oss inn i uken som kommer. Per og jeg med en uke utenfor landets grenser. Kollegene mine tilbake i et land som ikke gir mye frihet og avslapning selvom man tar seg fri. For oss er det påskeuke etter latinsk tradisjon, for kollegene er det enda en uke før den ortodokse påskeuken kommer.

Etter oppstandelsen kommer Jesus inn i rommet der disiplene er samlet. De er redde. Jesus hilser dem med fred. Guds fred.

Ny vri

Etter å ha vært ”faster” gjennom noen faster nå, har jeg komt til forståelsen av at fastetiden handler mer om å fylle fremfor å ta vekk. Skjønt i år har jeg også forstått at det ene kommer ikke uten det andre.

Vanligvis pleier jeg å avstå fra det meste. Ikke noe kjøtt, ikke fisk, ikke meieriprodukter, ikke alkohol, ikke kaffe, ingen sigaretter… Listen har vært lang og det er egentlig lettere å si hva jeg har inntatt fremfor hva jeg har avstått. Første gang jeg gjorde dette overrasket det meg hvordan suget etter mat, men også bestemt mat gikk inn på meg. Suget, bestemte jeg meg for å fylle med bønn og meditasjon. Det var jo nettopp derfor jeg hadde bestemt meg for å fastet, så hvorfor ikke gjøre mer av dette for å glemme hvor sulten jeg egentlig var. Til min store begeistring, men igjen også her en overraskelse, fungerte det bare ikke upåklagelig det fikk meg også dypere inn i bønnen og meditasjonen. Og da påsken til slutt traff meg forsto jeg at jeg egentlig ikke hadde klart å mestre noe matsug, men at jeg matsuget hadde klart å minne meg på hvorfor jeg i utgangspunktet hadde bestemt meg for å faste: Å gå inn i vår kirkes største høytid med en tydelig bevissthet om hva påsken med sine sorger og gleder i sannhet betydde for meg.

Etter nå å ha gjort det på denne måten over noen år, bestemte jeg meg for at jeg i år skulle møte fastetiden med et annet utgangspunkt. Denne gangen skulle det ikke handle om hva jeg tok vekk, men hva jeg fylte fastetiden med. Jeg bestemte meg derfor for kun å kutte ut noen bestemte matvarer; kjøtt, kaffe, meieriprodukter og søtsaker. Det skulle være mer en symbolsk handling, for så å la bønnen og meditasjonen som tidligere få stå i sentrum. Erfaringen jeg til nå har gjort meg er bønnen og meditasjonen ikke har stått i sentrum. Det blir noe jeg må sette av tid for, noe jeg må bestemme meg for å gjøre. På sett og vis har jeg intellektualisert fasten min. Fordi jeg mente å vite hva fasten egentlig bestod av trengte jeg ikke noe matsug til å minne meg på nettopp dette. Sannheten er at jeg som menneske er like mye kropp som intellekt. Og ved å stole ene og alene på intellektet mitt har jeg gått glipp av en god del bønn og meditasjon. Det betyr ikke at jeg ikke har fått noe ut av fasten min. Det betyr bare at jeg har brukt mer energi på å få meg inn i bønn og meditasjon, som jeg har brukt energi gjennom bønn og meditasjon. Jeg er klar for nå snart å møte påsken med det den har å fortelle meg, men ikke med den samme bevisstheten jeg har hatt tidligere.

farlige, fantastiske sanser!

Jesus blanda spytt og jord til en deig som han smurte på en blind manns øyne. “Mannen (…) vasket seg, og kom tilbake seende”.
Jeg fikk plutselig for meg denne fortellingen (les Johannes 9!)  Jeg hadde tenkt å blogge om min helgs opplevelser, og tankene famlet i retning Jesus-fortellinger. Denne om mannen som var født blind er litt grisete - en sånn fortelling en liksom føler på huden - og så er det en fortelling om åpnede sanser.

Jeg er prosjektleder for Verksted på Vollen - en samling på Granavollen som i år hadde undertittel: Perspektiv på kunst, kropp og gudstjenesteliv. Det skulle handle om sansing og kropp i relasjon til kirkerommet.
Denne samlingen gikk fram til søndag som var, og ble en formidabel opplevelse. Den har gjort meg dypt takknemlig overfor alle som var med og delte kunnskap, erfaring og sårbarhet - mot, nærvær og åpenhet. Vi har ropt og ledd, slått og skrapt og løftet og sunget. Vi har lyttet, sett, kjent, balansert, luktet og smakt, og vi har tenkt, følt, pratet og reagert.

Så kommer jeg på fortellingen med jord og spytt, leser den og oppdager en fortelling som har et enormt, ja, komisk! spenn mellom det direkte, sanselig konkrete og det kjølig-dogmatiske. Enkelheten i replikkene til den helbredede mannen er slående opp mot fariseernes finurligheter. Fariseerne formulerer intrikate spørsmål. Jesus spytter i jorda.

Jeg veit ikke helt hvorfor denne fortellingen dukka opp. Jeg tror det er noe med min ferske erfaring av at en ikke kan ta ordenlig tak i virkeligheten uten å bli skitten på henda. At når en tar tak i menneskers sanser, tar en også tak i grunnleggende eksistensvilkår.

Av de mer eller mindre kjekke paroler som har versert i kristent ungdomsarbeid er “What would Jesus do” av de bedre. I Johannes 9 spytter Jesus i jorda, blir skitten på henda, smører deig på en manns øyne og forvandler et liv.
Å arbeide i overlappingssonen mellom kunst og kirke er ikke så delikat det heller. Men det bærer muligheter til å bevirke forvandling - til å bli forvandlet. Og det kan være svært vakkert.

Ikke delikat. Vakkert.

Dere er jordens salt

Det er Earth Hour i kveld. Over here kloden oppfordres vi til å slukke lysene en time i solidaritet med de som lider på grunn av klimaendringer.

En hel time til å gjøre noe annet, slå av fjernsynet en lørdagskveld, sette seg ned i stillhet og ro. Tid til å la tankene vandre, la tankene hvile.  Min Earth Hour time skal få plass i fasteteppet mitt, dette teppet som jeg “maler” hvert år i fastetiden med bibelhistorier, livsfortellinger, salmer, meditasjoner. Årets fasteteppe begynner å ta form. En av fortellingene som har fått plass handler om en utfordring Jesus har gitt oss: “Dere er jordens salt.”

De hadde deltatt på en utflukt arrangert av KIA, kristent interkulturelt arbeid. Dagen nærmet seg slutten, og de skulle ta farvel. Han så henne dypt inn i øynene o sa: “Du er vakker som salt!”. Hun ble brydd. Vakker som salt? Hva er det han mener? Blander han sammen ord i det norske språket? “Salt?” Hun kikker usikkert tilbake. “Er det noe søtt, sukker, du mener?” “Nei, ikke sukker, vi kan da godt klare oss uten det søte. men saltet derimot, er det som har skjønnheten i seg. Det er det som gjør at mat ikke blir ødelagt. Det er saltet som tar vare på maten og gir den smak.”

Dere er jordens salt. Jesus ord gjelder idag som i går. Hvordan lever jeg slik at jeg tar vare på saltet så det ikke mister sin smak og sin kraft?

Tid for å gjøre noe viktig!

Jeg hadde besøk av Kaleli Mully fra Kenya nå i dag. Det var veldig hyggelig for jeg har vært på besøk hos han tidligere. Det er tankevekkende å høre på Kaleli. Mullys familie har gjennom 20 år tatt seg av flere tusen foreldreløse barn. Mange med fryktelig vanskelig bakgrunn. Hos Mullys får de selvrespekten tilbake og mulighet til å begynne på nytt!
Men det er ikke lett å vokse opp i Kenya i dag. Klimaendringene har gjort det vanskelig for svært mange i Kenya. Nå i vinter har det seilet opp en ny tragedie: Klimaendringer og massiv tørke, mislykkede avlinger og kraftig økning i matvareprisene gjør at nær en tredjedel av Kenyas befolkning trues av hungersnød. Og igjen trengs det akutt nødhjelp mange steder. Dette begynner å bli et mønster mange stedr i Sør. De som har minst fra før, utsettes mest.
Men Kaleli forteller også om håp. Det er facinerende å høre om arbeidet denne lille Kirkens Nødhjelps-partneren gjør for noen av de fattigste. 1 million jatropha-planter er målet i år på Mully-farmen. Disse bringer igjen håp og lys –bokstavelig talt – i en lang rekke landsbyer.
Og disse er vi med å støtte gjennom fasteaksjonen på tirsdag. For 125 norske kroner kan man dyrke jatrophaplanter som produserer nok biodiesel til å forsyne et dieselanlegg som gir miljøvennlig lys til en hel landsby.
Miljøvennlig energi er viktig i den tilpasningen som Kaleli og så mange andre i Kenya trenger.
Jeg vil utfordre dere som leser fastebloggen til å støtte Kirkens Nødhjelps fasteaksjon. På tirsdag kommer det bøssebærere rundt på dørene i hele landet. Utfordringen min er:
• Gi en god gave til de som kommer på døra!
• Om ikke du får besøk, kan du gi penger slik: Benytt kontonummer 1594 22 87493 . Eller Ring givertelefonen: 820 44 088 og gi 200,-per oppringning
• Be for arbeidet som gjøres i Kenya og andre steder.
• Gi din stemme til den politiske delen av aksjonen (for eksempel gjennom KNs nettside)

”…slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter og lar hjemløse stakkarer komme i hus…”
(profeten Jesaja kapittel 58)

tørken rammer på ny Kenya (foto: kirkens nødhjelp)

tørken rammer på ny Kenya (foto: kirkens nødhjelp)

jatropha_hc3b8y

JEG HAR TATT MÅL AV MEG

til å skrive en blogg i uken – helst i løpet av helgen. Det gikk ikke sist helg. Kirkens Nødhjelp/Eritrea har besøk av en konsulent fra Kirkens Nødhjelp / hovedkontoret – som skal assistere i planlegging og forbedring av program på vann, mat og miljø.  Det er intenst å ha programbesøk fra Norge. Det er i det hele tatt intenst her. Og samtidig er det så mye som går sakte eller som ikke går i det hele tatt. Jeg merker at jeg er både sliten og anspent. Og bloggen vil liksom ikke bli til. Hva skal jeg skrive om, sier jeg til mannen min, jeg føler meg helt låst. Skriv om vanskeligheter i en fastetid, svarer han. Vi arbeider for å utvikle programarbeidet, vi samtaler med myndigheter her og med bevilgende myndigheter, vi kommuniserer med Hovedkontoret, vi får råd og veiledning og vi forsøker å være kreative og utvikle nye ideer, eller videreutvikle gamle ideer. Men jeg er altså trett og kanskje litt redd?

På peishyllen hjemme i stuen vår står en liten bok med stive blad som vår kreative svigerdatter har laget til sin datter – og vårt nydelige barnebarn som har fødselsdag i dag. Alina, 4 år. Svigerdatteren er både skuespiller og tegner og maler, og hun har en artig ”strek”. På alle sidene er Alina avtegnet og hver side har et godt råd eller en oppmuntring.

- I dag har jeg siden fremme som sier: Vær kreativ – ikke reaktiv.
- Når jeg ber og tenker på dem som har det vanskelig og på myndighetene her som strever i motvind og skaper motvind, tar jeg frem: Send ut kjærlighet, den kommer tilbake.
- Når jeg tenker på alt som kan gå galt med dette programmet vårt: Hold motet oppe!
- Når vi har søkt om reisetillatelse for å reise i felt for å se på prosjekt eller for å velge eventuelle nye prosjektområder – og kanskje ikke får tillatelse: Dra på reiser! (Vi skal ut på 4 dagers feltbesøk med vår gjest, og vi kommer oss kanskje ikke ut!!!)
- Når jeg må vri tankene vekk fra det som er negativt: Det du konsentrerer deg om, det vokser.

Og så: Se alltid opp mot himmelen. Og det forsøker jeg å gjøre i denne fastetiden – som egentlig er ganske vrien – akkurat nå. Det vil si, kanskje gjør jeg ikke det. Kanskje ser jeg ned og inn i meg selv, istedenfor å se opp mot himmelen? Det finnes jo en himmelsk Far som ser meg og mine og Kirkens Nødhjelp og Eritrea.

Det ble ikke til at jeg skrev om mat og vann og miljø og kjønnsroller – som jeg lovet i min forrige blogg. Det stanset opp!

I neste uke må jeg ta frem siden i boken som heter: Hvil deg innimellom! Om 10 dager reiser vi ut av landet en tur. Men før det er det mye som skal gjøres.

På forsiden av den lille boken står det: ”Alt godt – for Alina fra mamma Ruth”.

ALT GODT fra Farmor til Alina, til alle mine langt borte, til kollegene mine og de menneskene vi arbeider sammen med og for. Og til deg som leser dette fra
Anne Lise Fossland i Eritrea